Læringsfabrikken har blitt stedet der flere finner veien inn i arbeidslivet. Her møtes NAV, bedrifter, opplæringsmiljøer og deltakere i en modell som kombinerer praksis, kompetanse og tett oppfølging. Resultatene er tydelige, men rammene rundt ordningen er fortsatt uavklarte. Det er dette som frustrerer leder for Læringsfabrikken, Mette Foss Dalseg.
– Vi er den i midten, der vi verken er næring eller læring, sier Dalseg.
Hun beskriver en virksomhet som opererer mellom utdanning og arbeidsliv, men som ikke passer inn i de etablerte boksene som offentlig finansiering og styring er bygd rundt.
Hvert år må leder for Læringsfabrikken, Mette Foss Dalseg, jobbe med spørsmålet om man har penger neste år.
– Når samfunnet organiserer seg med tydelige ansvarsområder, blir det en utfordring for oss. Vi er ikke en skole, men heller ikke en bedrift. Likevel er det nettopp denne koblingen som gjør at vi lykkes.
Svar på et kjent problem
Læringsfabrikken ble etablert som en arena der flere grupper kan bruke moderne utstyr og lære i praksis, en anskaffelse i regi av Katapult-ordningen, og i tett samhandling med industrimiljøet i Raufoss Industripark. Oppstarten var blant annet knyttet til samarbeid med fagskole, Raufoss videregående og industriparkens utviklingsmiljøer.
– Utgangspunktet var å bygge en arena hvor ungdom, skole og opplæring kunne jobbe med mer moderne utstyr enn det man ofte har tilgjengelig i skoleverksted. Samtidig kan arenaen brukes av flere grupper. Det er en god måte å bruke ressursene på, sier Dalseg.
Hun mener modellen viser hvordan en arena kan fungere som felles infrastruktur for kompetansebygging i regionen, samtidig som den knytter utdanning tettere på bedriftenes behov.
– Dette er en kobling mellom industri og utdanning, mellom opplæring og arbeidsliv. Det er en rød tråd i alt vi gjør.
"Skytteltrafikk til Raufoss" - Kjersti Stenseng er siste statsråd i rekken som besøker Læringsfabrikken på Raufoss i november.
Den største utfordringen er ikke faglig
Til tross for gode tall og bred forankring, er det ikke fag eller gjennomføringsevne som bekymrer Dalseg mest. Det er forutsigbarheten.
– Når vi må jobbe hvert år med spørsmålet om vi har penger neste år, så bryter det kontinuitet. Det gjør det vanskelig å utnytte potensialet som ligger her, sier hun.
Hun peker på at modellen bygger på langvarig samhandling mellom mange aktører, og at dette krever stabilitet over tid. Når finansieringen er kortsiktig, blir det krevende å planlegge, bemanne og utvikle nye løp.
– Vi vet at dette virker. Vi ser det i tallene og i historiene. Likevel blir vi stående i en kamp fordi vi ikke passer inn i systemet.
Dalseg håper at nasjonale prosesser etter hvert vil gi større legitimitet og tydeligere rammer for den typen industrielle treningsarenaer som Læringsfabrikken representerer, hvor man i dag er helt avhengig av overordnede aktører som NCE Manufacturing for å få det til å gå opp.
– Vi ser at man kan samle mange ulike grupperinger, og bruke utstyr og kompetanse på tvers. Da må rammeverket også støtte den tankegangen, ikke gjøre den vanskelig.
Regionen har stor industriell vekst, men trenger også infrastruktur for kompetanse og inkludering som er robust nok til å levere over tid - også økonomisk.
En modell som bør rigges for vekst
Læringsfabrikken er et eksempel på hvordan samarbeid kan gjøre avstanden mellom skole og arbeid mindre. Dalseg mener nøkkelen ligger i at modellen er bygget på reell etterspørsel og konkrete behov, samtidig som den tar høyde for at mennesker lærer ulikt og trenger ulike innganger.
– Vi klarer mye alene, men vi klarer ikke alt alene. Vi er helt avhengige av samarbeidspartnerne, av skolene, av NAV, av bedriftene. Det er det som er modellen, sier hun.
Når modellen samtidig dokumenterer høy gjennomføring og overgang til jobb, mener Dalseg at det bør få konsekvenser i hvordan slike tiltak organiseres og finansieres.
– Dette er ikke noe vi gjør fordi det høres fint ut. Dette er et svar på et reelt behov. Og når vi ser at det fungerer, da bør systemet være rigget for å ta det videre, ikke for å holde det i midlertidighet, forklarer Dalseg.
Poenget til slutt er ganske konkret: Regioner med stor industriell vekst trenger også en infrastruktur for kompetanse og inkludering som er robust nok til å levere over tid.